På tide med en påskeoppdatering.

Langfredag i dag - jeg hadde gledet med til rolige dager i påske, slippe å stå opp tidlig om morgenen, og stresse med å få barn på skolen. Formen jeg vært jevnt synkende de siste par månedene, og nå føler jeg at det ikke er mulig å synke lavere. Jeg har så intense smerter at jeg tror jeg blir gal, rett og slett! Jeg har måttet ta doble doser av Tramadol de siste dagene, må bestille meg en legetime for å undersøke hvor mye jeg egentlig kan ta av disse tablettene, eller om jeg rett og slett må over på noe sterkere.

Nå klarer jeg ikke å sitte oppreist mer enn i et par minutter av gangen, må ligge konstant... selv etter inntak av smertestillende. Dette er så slitsom at jeg har ikke ord for det.

Kose oss i påsken skulle vi også. I dag var vi invitert på akedag, men jeg måtte sende Jarle og Sara, uten meg. Og samvittigheten gnager selvfølelig, i et morshjerte som har så mye dårlig samvittighet fra før. Ingen av dem GIR meg noe dårlig samvittighet, begge skjønner at jeg rett og slett ikke klarer å være med når formen er slik som den er nå, men likevel føler jeg at jeg skulle ha gjort så mye mer - sammen med dem. Skitur lovde jeg Sara i påsken, jeg regner ikke med at jeg kommer til å klare det heller, nok en ting jeg må skuffe henne med. Men hun skjønner det jo så godt - så altfor godt til å være en 11-åring som ikke skulle ha noen bekymringer i livet...

Depresjonen kommer sigende når ting er slik de er nå, men jeg vet å holde den i sjakk så den ikke tar overhånd... håper jeg klarer det denne gangen også, selv om det holder hardt innimellom... Men som sagt - jeg VET at det på et eller annet tidspunkt snur igjen, heldigvis er denne sykdommen svingende, så det at jeg er så dårlig nå, betyr ikke at den tilstanden er varig:-)

Påskeklem til alle dere som gidder å følge med på min sytende blogg, jeg vet at det finnes noen av dere der ute:-)