Uførelivets gleder og sorger

Jeg har de siste dagene obsertvert (og tildels kommentert) diverse blogger og forum som skriver om uførelivets verden. Det blir ofte hissige diskusjoner når slike ting tas opp, og det er mange ømme tær der ute og det er også mennesker som tror de vet alt.

For det første er det viktig å presiserte (og ikke minst huske) at "syke" eller "uføre" ikke er en homogen gruppe - det finnes like mange forskjellige individer innen disse gruppene som det gjør i alle grupper i samfunnet ellers. Jeg kan ikke fortelle hvordan en annen person med FM har det, selvfølgelig kan jeg si noe om hovedtrekkene ved sykdommen, men hvordan dette føles rent personlig har jeg ingen bakgrunn for å uttale meg noe om.

For det andre er det viktig å ikke overføre sine egne erfaringer og følelser til andre.

Mine personlige følelser omkring dette med å bli ufør er litt delt. Jeg er glad og lettet for at jeg fikk vedtaket på nåværende tidspunkt. Kroppen min orket rett og slett ikke mer, jeg klarte ikke engang å stille på jobb under forutsetning av at jeg kunne komme og gå som jeg ville, og utføre de arbeidsoppgavene jeg til enhver tid klarte. Da sier det seg selv at jeg nå ikke kan fokusere på å komme meg i jobb. Så er da spørsmålet: Hva nå? Det er viktig å fylle hverdagen med noe meningsfylt. Men når kroppen ikke er med på dette, og en ikke klarer å gjøre det en har lyst til er dette en stor utfordring. For meg er redningen bøker, internett og TV/Film. Og ikke minst koret. Men jeg blir jo ganske hemmet i min sosiale omgang - fra å jobbe på et sted med 300 kolleger, har jeg endt opp med å nesten bare ha omgang med nærmeste familie 6 dager i uken... Det er trist!!

Noen kommenterte i en av bloggene at man skal godta og innfinne seg med at man er ufør - og til en viss grad er jeg enig i dette, men bare til en VISS grad. Den dagen jeg setter meg ned og bestemmer meg for at det er ufør jeg er og skal være - da har jeg gitt opp! Og det er ikke noe alternativ for meg. Jeg har et klart mål om at jeg på et tidspunkt skal ut i arbeidslivet igjen. Jeg skal ikke på noe tidspunkt "bli ufør". Det er ikke meg, og det er ikke det ønsket jeg har i livet. Jeg skal bli friskere. Jeg er realistisk, og skjønner at noen 100% stilling nok aldri vil bli aktuelt igjen, men noe må jeg da på et tidspunkt klare? LITT??

Så nei - jeg ER IKKE UFØR - jeg har bare en liten pause hvor jeg kan fokusere på meg selv og min helse - jeg skal finne verktøy og metoder for å få hverdagen til å henge sammen, så skal jeg utvikle dette og styrke kroppen min til å klare mer og mer - så skal jeg på skolebenken igjen og utdanne meg til (religions)historiker - og JOBBE! JA! Det skal jeg - det er mitt mål, og det er faktisk det som gjør at jeg er i stand til å se framover og ikke gi opp, sette meg ned og motta trygd resten av livet:-)

Ønsker alle en god natt...