21. januar

Har tatt et langt steg i dag i forhold til å innse realiteten. Jeg har vært hos ergoterapeut for å søke om hjelpemidler, da jeg sliter mer og mer i hverdagen. Det har jeg utsatt lenge, for det ble liksom så "alvorlig" å gjøre det, samt å innse at jeg ikke lenger er mitt gamle jeg. Jeg fikk med meg en katalog hjem som jeg kunne kikke i, og tenke over i noen dager hva jeg følte at jeg trengte for å gjøre livet lettere.
Så nå har jeg rett og slett bestemt meg for å være litt egoistisk, og ikke så sta og vrang som jeg pleier. Jeg skal søke om alle de tingene jeg ser vil forenkle hverdagen min, og ikke tenke på at det er et nederlag å ikke klare å åpne melkekartongen eller makrellboksen. Jeg har nå denne sykdommen, det slipper jeg ikke unna, og da kan jeg vel for pokker ta imot den hjelpen jeg trenger for å ha det så bra som mulig.

Samtidig har jeg de siste dagene forsøkt å få tak i saksbehandleren min på NAV for å få forlenget ventetrygden, da jeg fortsatt ikke har hørt noe ang. uføresøknaden min. Jeg har ikke klart å få tak i henne, så i dag sendte jeg en mail. Kjenner jeg blir stresset av dette, fordi hvis jeg ikke får forlenget tidsnok, mister jeg pengene mine... Men, jeg regner med det går bra. Dessuten må jeg da få svar snart - de forespeilet med fire måneders behandlingstid på søknaden.

Ønsker alle en fin dag:-)