En ting er jo at jeg må "betale" for å ha det moro, at jeg ikke tåler en fest og får igjen for det i flere dager etterpå. Enda mer frustrerende er det når man faktisk gjør gjerninger som er forventet av en, og må betale for det etterpå!
Jeg mener... i går ble jeg oppringt av min bror (som er ukependler) med spørsmål om jeg kunne kjøre svigerinna mi til sykehuset... Selvfølgelig - slik gjør man jo! En tur på fire mil hver vei og litt venting på sykehuset er da ikke noe å tenke på. Jeg hadde riktignok brukt dagen først på å kopiere billetter og plakater til Eli Rygg-konserten, men det var da kopimaskina som gjorde mesteparten av jobben?! Joda, alt fungerer så lenge man er "den hjelpende hånd", men fy så sliten jeg var da jeg kom hjem. Joda, ikke noe rart i det, jeg er jo ikke vant til å kjøre til Gjøvik lenger... Natta kom veldig tidlig, men det ble kort.
Klokka fem våknet jeg av den berømmelige hodepinen, og siden har den sittet i!! Klarer ikke å bevege hodet i dag, sitter her som en idiot med hodet til den ene siden og prøver å kommunisere med Sara.
Lisbeth ringte igjen i dag, for hun må en ny tur på sykehuset - og jeg fikk panikk for at hun skulle spørre meg om å kjøre igjen! Jeg hadde ikke klart det i dag, men man kan jo ikke si nei i en slik situasjon. Heldigvis kjører broder'n i dag, men bare tanken om at jeg evt. hadde måttet si nei, svir i meg!
Men jeg har da fått bevist at man klarer det man MÅ, selv om man får svi for det i etterkant.
Fibrolivet er frustrerende og deprimerende!!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar